Barnevern - Undersøkelser

Undersøkelser

2.1      Lov

Barnekonvensjonen.

Lov om barneverntjenester.

Lov om behandlingsmåten i forvaltningen.

2.2      Annet regelverk / kilder

Retningslinjer om saksbehandling i barneverntjenesten.

Retningslinjer om midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner.

Rundskriv om Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.

Veileder om Formidling av opplysninger og samarbeid der barn utsettes for vold i familien.

Retningslinjer om hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4.

Retningslinjer til forskrift om politiattest i henhold til barnevernloven.

2.3      Formål og prinsipper

Dersom gjennomgangen av meldingen viser i henhold til Lov om barneverntjenester § 4-3, 1.ledd. ”at det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter kapittel 4, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet”. Undersøkelsen skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder. I særlige tilfeller, for eksempel ved bruk av eksterne sakkyndige i omfattende og tidkrevende undersøkelser, kan fristen være seks måneder, jf. § 6-9, 1.ledd.

2.4      Rutiner for arbeid med undersøkelser

2.4.1   Plan for undersøkelsen

1.    Det bør lages en plan for hver enkelt undersøkelse. Bakgrunnen for dette er at en undersøkelse skal være forutsigbar for den/de undersøkelsen gjelder, og at innholdet skal være tilnærmet lik uavhengig av bostedskommune.

2.    Undersøkelsesplanen skal være et verktøy som sikrer fremdrift, rettigheter og plikter under undersøkelsesfasen i saken. Den skal sikre informasjon, dokumentasjon og kommunikasjon overfor familien og samarbeidspartnere.

3.    Undersøkelsesplaner skal utformes av saksbehandlere i samarbeid med den/de undersøkelsen gjelder. Undersøkelsesplanen skal godkjennes av avdelingsleder/barnevernleder, for deretter å presenteres for partene i de ulike sakene. Planen bør dokumentføres når partene har fått den presentert, endringer i planen dokumenteres i referater og journalnotater.

2.4.1.1                       Praktiske rutiner for undersøkelsen

1.    Barnevernleder / mottak tar stilling til om det skal være en eller to saksbehandlere i saken, og fordeling av arbeidsoppgaver.

2.    Barnevernleder / mottak tar stilling til om saken skal gjennomføres som en tradisjonell undersøkelse, eller om startmøte / nettverksmøte / familieråd / Kvello modellen eller andre metoder skal nyttes. Om saken omhandler vold eller seksuelle overgrep må fremgangsmåte for undersøkelse vurderes særskilt.

3.    [ Merkantil / saksansvarlig ] er ansvarlig for å fylle ut alle bilder vedr status og resultatkode for undersøkelsen, samt SSB opplysninger i fagsystemet.

4.    Undersøkelsen gjennomføres i tråd med undersøkelsesplan.

Eksempel på tradisjonell undersøkelse

Uke 1

• Grunnlag for en hypotese om hva saken handler om?
• Det skal sendes ut brev til foresatte hvor det innkalles til møte for gjennomgang og avklaring av melding.
• Skriftlig orientering til melder om at bekymringen undersøkes i henhold til barnevernlovens § 6-4.

Uke 2-4

• Første samtale skal være gjennomført.
• Barneverntjenesten skal ha sendt ut brev om innhenting av opplysninger fra andre instanser. Forutsettes avklart i første foreldresamtale, med/ eller uten samtykke.
• Ved samtykke til innhenting av opplysninger nedfelles aktuelle instanser i gjeldende mal. Dersom samtykke ikke foreligger og opplysninger likevel vurderes innhentet, skrives dette i referat/ journal med begrunnelse.
• Opplysninger kan også innhentes ved direktesamtaler og i møter. Gjennomgang av skriftlig referat, som signeres av den som har gitt opplysningene.

Uke 3 -8

• Hjemmebesøk anmeldt/uanmeldt.
• Samtale med barnet. Vurdere om det skal skje hjemme/skole/kontoret
• Møte med andre instanser.
• Foreldresamtale for å gjennomgå alle opplysninger.

Uke 6-8

• Midtveisevaluering
• Ved behov drøftes / evalueres saken på veiledning / fagmøte
• Hva var den opprinnelige problemstillingen/faglige hypoteser
• Hva er innhentet – hva vet man i dag om barnets situasjon, helse og utvikling?
• Hvilke spørsmål er aktuelle nå?
• Er det behov for mer informasjon, i tilfelle hvilken? Hvordan innhente denne informasjonen, og hvem skal gjøre det?
• Tiltak som er drøftet/tenkt på, og vurdering av endringspotensial. Hva skal tiltaket endre/hindre/bidra med?
• Behov for sakkyndig / ekstern kompetanse / interne ressurser
• Er barnets omsorgssituasjon synlig? Er barnets særskilte behov synlig?
• Har barneverntjenesten nok innsikt i saken for å beslutte/avslutte/henlegge?
• Ved behov for utvidet undersøkelsestid drøftes dette med barnevernleder
• Dersom undersøkelsen blir utvidet, begrunnes denne med gjeldende kode

Uke 8-12

• Foreldresamtale for å avklare hvor saken står og for å få frem foreldrenes / barneverntjenestens syn på situasjonen.
• Drøfting av hjelpetiltak eller henleggelse med sakens parter.
• Hvis en sak henlegges til tross for at barnverntjenesten fortsatt er bekymret, henlegges med bekymring. Gi partene informasjon om at barneverntjenesten kan vurdere å opprette ny undersøkelse innen 6 måneder for å se om forholdene rundt barnet har endret seg.
• Skrive undersøkelsesrapport med konklusjon, eventuelt vedtak på hjelpetiltak

2.4.2   Hvor omfattende skal undersøkelsen være?

1.    Barneverntjenesten skal gjennomføre undersøkelsen ”slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.”, jf. § 4-3, 2.ledd.

2.    Undersøkelsen skal stå i forhold til meldingens innhold, og holde godt skille mellom hva som er fakta og hva som er vurderinger.

3.         Undersøkelsen skal ivareta hensynet til barnets beste.

4.    Ut fra at svært mange familier er usikre på hva barneverntjenesten ser etter i barnevernundersøkelser, bør parten(e) i saken gis informasjon som sikrer mest mulig forutsigbarhet og trygge rammer.

5.    Barneverntjenesten bør vurdere barnet i kontekst ut fra et helhetsperspektiv. Innhenting av relevant informasjon fra viktige arenaer i barnets liv; for eksempel skole, SFO, barnehage, hjemmet og fritidsaktiviteter, vil kunne være nyttig i undersøkelsen.

2.4.2.1                       Praktiske rutiner i forhold til hvor omfattende undersøkelsen skal

være

1.         Undersøk det som har relevans jf. med meldingens innhold.

2.    Undersøkelsens status skal løpende vurderes ut fra omfang og behov for aktiviteter.

3.    Dersom undersøkelsesplanen vurderes endret / forkortet jf. 2.4.1.1, pkt 4, gjøres dette så snart som mulig etter intern vurdering hos barneverntjenesten.

Om barneverntjenesten avdekker andre bekymringsfulle forhold av betydning under undersøkelsen skal partene orienteres om dette så raskt som mulig. Slike bekymringer skal tas inn i undersøkelsesplanen, og forsøkes undersøkt innen opprinnelig frist. Om fristen må forlenges dokumenteres dette i henhold til prosedyre.

2.4.3   Hvem er part i saken?

Den avgjørelsen retter seg mot, eller direkte gjelder er part i saken når undersøkelsen starter, jf. forvaltningsloven § 2 e. Se også Retningslinjer om saksbehandling i barneverntjenesten, "Hvem er part i en barnevernsak".

Part i saken er dermed:

1.         Foreldre med foreldreansvar og daglig omsorg for barnet.

2.    Foreldre med foreldreansvar uten daglig omsorg i saker som ikke gjelder frivillige hjelpetiltak. Disse foreldrene er likevel part i saker om frivillige hjelpetiltak dersom det aktuelle tiltaket retter seg mot eller direkte berører vedkommende, for eksempel ved at tiltaket griper inn i vedkommende foreldres samværsrett med barnet.

3.    Foreldre som ikke har foreldreansvar for barnet, anses normalt ikke som part i en barnevernssak. Dette gjelder med mindre saken berører dem direkte. Foreldrene vil for eksempel være part i fylkesnemndssak for så vidt gjelder eget samvær etter § 4-19.

4.    Barnets partsrettigheter fremgår i § 6-3. Hovedregelen er at barn får partsrettigheter i egen sak ”dersom de har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barn alltid regnes som part”, jf. § 6-3, 2.ledd.

2.4.3.1                       Praktiske rutiner i forhold til hvem som er part i saken

1.    Saksbehandlingen tar utgangspunkt i opplysninger jf. pkt 2.4.4.1 om hvem barneverntjenesten er kjent med er part i barnevernssaken.

2.    Dersom nye opplysninger kommer til om part i saken forholder barneverntjenesten seg til dette.

2.4.6   Samarbeid med barnet

Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. jf. § 4-1.

1.    Barnet er en viktig informant i egen sak, og barneverntjenesten skal tilstrebe å få frem barnets synspunkter. Barneverntjenesten bør finne en samtalepartner som barnet har tillit til og/eller som har særlige forutsetninger for å snakke med barn / ungdom.

I henhold til Barnekonvensjonens artikkel 12 har alle barn rett til å få gi uttrykk for sin mening i alle forhold som omhandler det.

3.    Barn som er fylt 7 år eller yngre, og som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal informeres, og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne jf. § 6-3, 1.ledd.

Barneverntjenesten skal begrunne og dokumentere hvorfor et barn eventuelt ikke gis anledning til å uttrykke sin mening i forhold som omhandler det.

2.    Barns rettigheter under saksbehandlingen, inkludert partsrettigheter er stadfestet i § 6-3. Hovedregelen er at barn får partsrettigheter i egen sak ”dersom de har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særlige tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barn alltid regnes som part”, jf. § 6-3, 2.ledd.

4.    Barnevernet har adgang til, enten selv, eller gjennom engasjert sakkyndig, å kreve å få snakke med barnet i enerom jf. § 4-3, 4.ledd.

5.    Det bør fortløpende og i forhold til undersøkelsens konklusjon, avklares hvordan barnets mening skal tillegges vekt i saken, i samsvar med alder og modenhet.

6.    Barneverntjenesten må også vurdere om informasjon fra barnet kan skade forholdet mellom barnet og foreldrene. Det må derfor avklares hvordan denne informasjonen skal håndteres videre i forhold til forvaltningslovens bestemmelser om dokumentinnsyn.

2.4.6.1                       Praktiske rutiner om informasjon fra barnet

Barneverntjenesten skal vurdere hvilke situasjoner som egner seg til å innhente informasjon fra barnet.

2.         Hvem skal være tilstede?

3.         Samtaler / observasjon kan utføres gjennom:

• Være med å hente i barnehagen / SFO og lignende.
• Være til stede i barnehagen / klasserommet / SFO
• Samtaler med barnet på kontoret, i hjemmet eller andre arenaer
• Være med på fritidsaktiviteter
• Være til stede i hverdagssituasjonene i hjemmet som måltider, legesituasjonene og lignende.
• Vær kreativ; hva passer dette barnet / denne saken?

Barneverntjenesten har et særlig ansvar for at barnet forstår hva en undersøkelse er, hvordan den skal gjennomføres, og når de kan forvente å få vite hva som blir konklusjon av undersøkelsen.

• Skap tillit.
• Vær åpen i forhold til bekymring.
• Gi informasjon tilpasset barnets behov.
• Ha avklarte avtaler om videre fremdrift.

2.4.4   Samarbeid med foreldre

I undersøkelsesfasen er samarbeidet med foreldrene og barnet svært viktig. Et godt samarbeid med foreldrene vil også ha positive virkninger for barnet. Etablering av et tillitsfullt forhold til foreldrene vil også ha avgjørende betydning for effekten av eventuelle senere tiltak fra barneverntjenesten. Det er ofte nødvendig for barneverntjenesten å samarbeide med flere private og offentlige personer/instanser i undersøkelsesfasen. Barneverntjenesten bør tilstrebe mest mulig åpenhet og dialog med foreldrene om kontakten med disse instansene. Jf. Rundskriv Q 24 Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.

1.    Barneverntjenesten skal tilstrebe samarbeid med foreldrene i undersøkelsen; blant annet i forhold til innhenting av opplysninger, jf. § 6-4, 1.ledd. Dette samarbeidet skal basere seg på foreldrenes rettigheter som part i saken.

2.    Foreldrene eller den barnet bor hos kan ikke motsette seg at undersøkelsen blir gjennomført ved besøk i hjemmet, jf. § 4-3, 3.ledd. Dette gjelder selv om foreldrene nekter å samarbeide med barnevernet i saken. Her må politibistand vurderes ut fra sakens alvorlighetsgrad.

3.    Foreldrene er viktige informanter i undersøkelsen vedrørende beskrivelser av fakta så vel som formidlere av synspunkter. Dette gjelder både med hensyn til barnets og foreldrenes situasjon og problemer, og hvordan de mener barnets situasjon bør være, og hvordan dette kan nåes.

4.    Foreldrene bør som regel motta fortløpende informasjon om hvordan barneverntjenesten arbeider med undersøkelsen, eventuelt at det er avtalt møter hvor status og oppdateringer kommer frem.

2.4.4.1                       Praktiske rutiner i forhold til samarbeid med foreldrene

1.         Skap tillit

2.         Vær åpen i forhold til bekymring

3.         Gi god og relevant informasjon

4.         Ha avklarte avtaler om videre fremdrift

2.4.5   Andre særlige forhold

1.  Det er NAV og ikke      barneverntjenesten, som har ansvaret for gravide rusmisbrukere.

2.    Ut fra bestemmelsene i § 4-8, jf. § 4-9, 1.ledd, kan barneverntjenesten foreta foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse for et nyfødt barn. Vedrørende prognosevurdering se Retningslinjer om midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner.

3.    Dersom det foreligger mistanke om at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller annet egnet sted for undersøkelse, jf. § 4-3, 4.ledd. Barneverntjenesten kan i slike saker kreve bistand fra politiet, jf. § 6-8.

Barneverntjenesten skal anmelde ovennevnte forhold til Politiet.

4.    I saker der barn utsettes for vold i familien, vil det være stort behov for samarbeid mellom ulike instanser; blant annet i forhold til koordinering og samordning av oppgaver for eksempel Politi/Dommeravhør. Slikt organisert samarbeid kan bl.a. skje gjennom opprettelse av ansvarsgrupper rundt barnet. Utveksling av opplysninger i slike grupper må da baseres på samtykke fra dem det gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a), nr. 1. Det kan også være aktuelt å drøfte slike saker i kommunale eller regionale konsultasjonsteam; enten anonymt eller med samtykke. Dersom saken ikke er anonymisert eller det ikke foreligger samtykke, må det i hver enkelt sak vurderes konkret hvilke opplysninger som kan gis til hvem og på hvilket grunnlag. Se for øvrig Veileder om Formidling av opplysninger og samarbeid der barn utsettes for vold i familien.

5.    Dersom en part henvender seg til barneverntjenesten og ber om en tjeneste, skal barneverntjenesten anse henvendelsen som melding av type søknad. Undersøkelsen skal avsluttes med et enkeltvedtak der søknaden avslås eller innvilges. Dersom søknaden inneholder flere punkter, må det tas stilling til alle punktene. En søknad kan også delvis innvilges eller avslås. I henhold til barnevernlovens § 6-5, 1.ledd, jf. Forvaltningslovens § 28, 1.ledd, kan enkelt -vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4 truffet av barneverntjenesten påklages til Fylkesmannen.

Henvendelser fra ungdom over 18 år som har hatt tiltak fra barneverntjenesten tidligere, behandles også som en søknad, og skal avsluttes med et vedtak.

6.    Dersom barneverntjenesten mottar opplysninger i en pågående sak, skal det vurderes om innholdet i opplysningene endrer sakens status. Dersom opplysningene vurderes i henhold til lov om barneverntjenester § 4-12, skal barneverntjenesten iverksette ny undersøkelse jf. § 4-3.

2.4.5.1                       Praktiske rutiner i forhold til andre særlige forhold

1.    Barneverntjenesten har meldeplikt til NAV dersom de mottar opplysninger om en gravid rusmisbrukene kvinne.

2.    Barneverntjenesten kan, i samarbeid med NAV, foreta en ansvars- og oppgavefordeling, men det vil være NAV sitt ansvar å vurdere hvilke tiltak som eventuelt må iverksettes overfor mor.

3.    Dersom en gravid kvinne samtykker til at barneverntjenesten iverksetter en undersøkelse vedr hennes ufødte barn, opprettes denne på vanlig måte i henhold til Barnevernsloven § 4-3. Dette samtykket innebærer imidlertid at innholdet og grensene for undersøkelsen bestemmes av samtykket, og ikke lovbestemmelsen.

4.         Dersom kvinnen trekker samtykket, må undersøkelsen henlegges.

5.    Barneverntjenesten vil ikke være begrenset av 3-månedersfristen, med mindre kvinnen setter slike betingelser.

6.    Ved mistanke om at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller annet egnet sted for undersøkelse. I slike saker kan barneverntjenesten kreve bistand fra Politiet jf. § 6-8

Barneverntjenesten plikter å anmelde forholdet til Politiet, slik at de kan etterforske saken. Mens undersøkelsen pågår kan det være nødvendig å fatte midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner, jf. Retningslinjer til Lov om barneverntjenester av 15. oktober 1998. Slike vedtak skal ikke avslutte undersøkelsen.

Barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernlovens kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. § 4-6, § 4-9 og § 4-25.

Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak.

2.4.7   Innhenting av opplysninger fra andre instanser

Barneverntjenesten kan i undersøkelsesfasen innhente opplysninger fra andre; blant annet gjennom pålegg jf. også Rundskriv om Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten. Slikt pålegg kan gis når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 6-4.

1.    Opplysningsplikten gjelder for alle instanser og tjenester, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune, jf. § 6-4, 2.ledd.

2.    Opplysningsplikten er tillagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige.

3.    Opplysningsplikten gjelder også for en rekke yrkesutøvere med profesjons- bestemt taushetsplikt, jf. § 6-4, 3.ledd. Se også Rundskriv om Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, kapittel 8.1.

4.    Ved pålegg om å gi opplysninger, er det organet som gir pålegget; barneverntjenesten eller fylkesnemnda, som skal vurdere å definere om opplysningsplikten foreligger, og hvilke opplysninger som er relevante for saken. Den som gir pålegget må konkretisere hvilke opplysninger som skal gis, jf. Rundskriv om Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, kapittel 8.4.

5.    Barneverntjenesten har i noen situasjoner adgang til å gi ellers taushetsbelagte opplysninger videre. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at barneverntjenesten bruker opplysningene for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, herunder for å innhente opplysninger fra andre instanser jf. forvaltningsloven §13b, nr 2, se også Rundskriv om Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, kapittel 6.

2.4.7.1              Praktiske rutiner for innhenting av opplysninger fra andre instanser

1.    Vær oppmerksom på når og hvilke instanser det må / ikke må innhentes samtykke fra foreldre som ikke bor sammen med barnet, men som har del i foreldreansvaret.

2.    Bestreb i størst mulig grad å få samtykke til innhenting av opplysninger. Sikre dokumentasjon dersom det ikke er mulig å få et informert samtykke fra partene.

3.    Orientere om barneverntjenestens muligheter og rettigheter dersom samtykke ikke foreligger. I de sakene foreldre ikke samtykker til innhenting av opplysninger, eller der barneverntjenesten vurderer at det haster å innhente opplysninger skal forvaltningsloven følges i forhold til å informere foreldre om at det er innhentet opplysninger. I særlige saker om seksuelle overgrep /vold kan dette avvikes. Barneverntjenesten kan bl.a. gi opplysninger til andre forvaltningsorganer dersom dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver/sikre nødvendig helsehjelp, jf. § 6-7.

4     Orientere foreldre snarest mulig etter at opplysningene er mottatt og hvordan disse påvirker barneverntjenestens syn på saken.

5.    Behov for samarbeidsmøter knyttet til innhenting av opplysninger med/ uten foreldre?

2.4.8.  Informasjon fra privatpersoner

Det kan være behov for å hente inn opplysninger fra privatpersoner. Disse vil da få kjennskap til at det foregår en barnevernundersøkelse. I slike tilfeller skal det ikke gis ut mer informasjon enn strengt nødvendig.

1.    Barneverntjenesten bør i utgangspunktet forsøke å innhente samtykke fra foreldrene til å innhente slik informasjon. I den forbindelse bør det også avklares hvordan barneverntjenesten og foreldrene konkret kan samhandle.

2.    Dersom samtykke fra foreldrene ikke foreligger, kan barneverntjenesten finne det nødvendig å gi ut opplysninger til privatpersoner som et ledd i arbeidet med undersøkelsen, jf. forvaltningsloven § 13 b, nr. 2.

2.4.8.1                       Praktiske rutiner i forhold til informasjon fra privatpersoner

1.         Generelt; vær særlig aktsom på behov for informasjon fra privatpersoner.

2.    Dersom det vurderes behov for involvering av flere privatpersoner / familie / venner, bør det vurderes bruk av Nettverksmøte/Familieråd som et alternativ til ordinær undersøkelse.

3.         For øvrig samme som pkt 2.4.7.1.

2.4.9   Bruk av sakkyndige

Loven inneholder ingen nærmere bestemmelser om hva undersøkelsen skal bestå i, og hvordan den skal gjennomføres, foruten at ”den skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier”, jf. § 4-3, 2.ledd.

Det kan imidlertid være behov for sakkyndig bistand i saken. Den sakkyndige utredningen inngår i så fall som en del av barnevernets saksutredning.

Ved bruk av sakkyndig skal Barnesakkyndig kommisjon vurdere rapporter utarbeidet av sakkyndige i barnevernssaker, jf. barnevernloven § 2-5, 1.ledd. Når barneverntjenesten engasjerer sakkyndig, skal rapporten legges fram for Barnesakkyndig kommisjon, før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-6, 4-9 og 4-25.

Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak, jf. § 4-3, 4.ledd.

2.4.9.1                       Praktiske rutiner for bruk av sakkyndig

1.         Bruk av sakkyndig skal alltid være avklart med barnevernleder.

2.    Grunnlaget og behov for bruk av sakkyndig må alltid være drøftet med foreldrene / ungdom, og bør være i samarbeid med dem.

3.    Ved bruk av sakkyndig skal barneverntjenesten utarbeide et mandat med rammer for både det faglige behovet og arbeidsavtale/ tidsramme for utredningen.

4.      Sakkyndiges rapport sendes alltid til Barnesakkyndig kommisjon for vurdering, før den legges til grunn for barneverntjenestens videre arbeid i sake

2.4.10.            Konklusjon av undersøkelsen

1.    Henleggelse på bakgrunn av at vilkårene ikke er til stede for å sette inn tiltak etter lov om barneverntjenester kapittel 4 eller;

2.    Vedtak om tiltak med hjemmel i kapittel 4, hvor barneverntjenesten har vedtaksmyndighet eller;

3.    Forslag til vedtak fremmes for fylkesnemnda om tiltak etter kapittel 4 hvor fylkesnemnda har vedtaksmyndighet.

4.    Alle undersøkelser skal avsluttes med en undersøkelsesrapport jf. gjeldende mal; som bygger på, innhentede opplysninger fra andre instanser, referater / journalnotater fra sakens aktiviteter.

5.         Vurdere hva som har relevans for vurdering og konklusjon i hver enkelt sak.

6.         Omfang og detaljerte opplysninger blir avhengig av sakens alvorlighetsgrad.

2.5 Sjekkliste

Kapittel 2 – Undersøkelser